Katolikker tror at tradisjonen er like viktig som Bibelen. Dette gir mening når vi ser på hvordan Bibelen selv ble til. I de første årene av Kirken hadde kristne ikke det komplette Nye Testamentet, og Jesu lære ble holdt i live gjennom muntlig overlevering fra generasjon til generasjon. Det første skriftet i Det nye testamentet, Paulus' første brev til tessalonikerne, ble skrevet rundt år 50 e.Kr., omtrent 20 år etter Kristi oppstandelse.
I denne perioden ble Jesu lære overført gjennom apostlenes forkynnelse og kristne samfunn. Tradisjonen spilte en avgjørende rolle i denne prosessen. Selv etter at bøkene i Det nye testamentet ble skrevet, tok det flere århundrer før Kirken offisielt fastslo hvilke tekster som skulle inkluderes i Bibelen. Bibelens kanon ble først etablert på slutten av 300-tallet, under Konsilet i Kartago i år 397. Frem til da ble troen i hovedsak praktisert og undervist gjennom tradisjonen, der apostlene og deres etterfølgere bevarte og videreførte Kristi lære.
Brevene i Det nye testamentet, som de skrevet av Paulus, Peter og Johannes, hadde svært spesifikke formål: å veilede, korrigere og styrke kristne samfunn. Disse brevene var opprinnelig ikke ment å utgjøre Bibelen; de ble lest i kirkene for å oppmuntre kristne og hjelpe dem til å leve etter evangeliet. Først senere bestemte Kirken, gjennom tradisjonen, hvilke av disse skriftene som var inspirert av Gud og skulle inkluderes i Skriften.
Å si at "tradisjonen er like viktig som Bibelen" er å erkjenne at uten tradisjonen ville vi ikke hatt Bibelen slik vi kjenner den i dag. Tradisjonen bevarte Kristi lære i de første århundrene og gjorde det mulig for Kirken å fastslå hvilke bøker som skulle inngå i Det nye testamentet. I tillegg hjelper tradisjonen oss til å tolke Skriften riktig. Uten tradisjonen kunne enhver person tolket Bibelen på sin egen måte, noe som kunne føre til forvirring og splittelse.
Et klart eksempel på dette er nattverden. Den katolske troen på at brød og vin blir Kristi legeme og blod er forankret både i Bibelens ord og i Kirkens praksis siden apostlenes tid. Gjennom århundrene har tradisjonen hjulpet Kirken til å forstå og leve denne realiteten dypere, og bevare læren som Jesus overleverte under det siste måltid.
For katolikker er derfor tradisjonen like viktig som Bibelen, fordi begge har samme kilde: Gud. De går hånd i hånd, utfyller hverandre og er uunnværlige for Kirkens liv og tro. Tradisjonen er levende, ledet av Den Hellige Ånd, og sikrer at Kristi budskap fortsatt blir forstått og levd fullt ut gjennom tidene.
Katolikker tror at tradisjonen er like viktig som Bibelen, fordi begge kommer fra Gud og utfyller hverandre. Tradisjonen bevarte og videreførte Jesu lære før Det nye testamentet var fullført.
Bibelen slik vi kjenner den, ble først fastsatt på 300-tallet da Kirken, gjennom tradisjonen, bestemte hvilke skrifter som var inspirert av Gud. Tradisjonen bevarte Kristi lære inntil kanonen ble etablert.
Tradisjonen hjelper med å tolke Skriften og sikrer enhet i troen. Uten tradisjonen kunne individuelle tolkninger føre til splittelser.
2 Tessalonikerne 2,15 – "Hold fast på tradisjonene" viser til betydningen av muntlig overlevering.
Johannes 21,25 – "Ikke alt er skrevet ned" minner om at Jesu lære går utover Skriften.
1 Korinterne 11,2 – "Bevar tradisjonene" understreker tradisjonens praksis i den tidlige Kirken.
2 Timoteus 2,2 – "Lær det videre" viser til trosoverføring som en del av tradisjonen.
Johannes 16,12-13 – "Jeg har mer å si" viser at Den Hellige Ånd fortsetter å veilede Kirken utover Skriften.
Matteus 28,19-20 – "Lær alle nasjoner" understreker apostlenes ansvar for å overføre troen.
Apostlenes gjerninger 2,42 – "De holdt fast ved læren" viser at de første kristne fulgte undervisning utover Skriften.
1 Tessalonikerne 2,13 – "De tok imot det som Guds ord" inkluderer apostlenes forkynnelse som Guds ord.
2 Peter 1,20-21 – "Ingen profeti er til egen tolkning" fremhever behovet for Kirkens autoritet til å tolke Bibelen.
1 Korinterne 15,1-2 – "Jeg overleverte det jeg selv mottok" understreker tradisjonens betydning.
